Jeg hadde
eeegentlig tenkt at juletreet kunne være litt minimalistisk i år.
Ikke så mange julekuler og pynt på, kanskje...?
Men når man har to skjønne barn på 8 og 9 år, som får være lenge oppe bare for å få pynte juletreet alene, uten småsøsken, da kan man se langt etter minimalisme!
De tok ett dypdykk ned i alle julepyntkassene, og hang opp alt de kunne finne.
Hjemmelaget og bortelaget. Nytt og gammelt i skjønn forening.
(Litt mørkt bilde, men jeg ville bare gi dere et lite glimt av treet i kveld.)Vakreste, gamle pusemor Tuti, kom også. Hun sniffet lenge og vel på treet.
Beskuet denne store grana som menneskene igjen (!) hadde tatt med inn i stua.
Hun tittet litt, men la se fort bedagelig til på nærmeste myke pute.
Jeg tok ett bilde av henne der hun stod, men glemte at jeg hadde satt på lang lukkertid.
Så resultatet ble en gjennomsiktig, spøkelsesaktig Tuti.

Jenny og Jakob var lykkelige i kveld.
Sang julesanger og trippet rundt og bare oste av julestemning.
Den julestemningen som bare barn kan ha.

Og jeg prøver å se julen gjennom mine barns øyne.
Forventningene og gledene. Kriblingen i magen.
Det er viktig for meg å gi barna mine gode minner.
Og juletrepynting er ett av slike.
Og denne forventningen vil jeg også bære i meg.
Forventningen om selve julekvelden. Maten og gavene.
Men mest av alt vil jeg at julens budskap skal være stort i meg.
Og for mine barn.
At Jesus kom til vår jord. Ble menneske og barn.
Det er så stort. Jeg kan bare fatte det med et barnlig sinn.
Bare ta imot. Som en gave.

Og det gjør meg så takknemlig!
Takknemlig for Guds gave.
For barna mine. Alle rundt meg.
Julen.
Ha en fin kveld, alle mine venner.
Håper dere får tid til å sitte ned og senke skuldrene.
Klem